Som arkitekt er jeg opptatt av verden rundt meg, rundt oss. Gjennom arkitektstudiet lærer vi at en bygnings form og materialbruk - i hvertfall historisk - ofte ikke er tilfeldig, men et resultat av stedets klima, natur, lokale materialer, bykkeskikk, mennesker, kultur, historie, osv. Skråtaket, plasseringen av vinduene og tykkelsen på veggene har et formål, som å lede bort vann, slippe inn nok lys og å isolere mot klima. Samtidig ser vi, i økende grad, at arkitekturen som bygges i dag ikke tar hensyn til lokale tradisjoner, kunnskap, klima eller kultur. Dette resulterer i unødvendig og dårlig materialbruk samt tap av lokal kunnskap, lokale metoder, ødeleggelse av natur, tap av identitet og stedstilhørighet, unødvendig energibruk og overdrevent klimagassutslipp. Det har jo nå blitt ganske kjent at byggebransjen står for over 40% av verdens klimagassutslipp.
Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg har blitt sterkt interessert i bærekraft. Fordi jeg er opptatt av kultur og historie, steder laget til fordel for mennesker, dyr og natur. Jeg ønsker en verden med vakre bygninger og steder, som kan stå i mange år, bygninger og steder som vi ønsker å ta vare på og vedlikeholde, nettopp fordi de skaper identitet, tilhørighet og bygger kultur. Sunne bygninger, av materialer som verken er skadelig for helse eller miljø, som kan stå lenge, og som kan gjenbrukes.
På samme tid er jeg opptatt av de bygninger som allerede er bygget, og spesielt de bygningene folk flest synes er stygge. Disse bygningene, som alle andre, er et resultat av en tid, historie, kultur, og er på lik linje med på å skape identitet og tilhørighet. Riving av slike bygninger er ikke bærekraftig, verken for naturmiljø eller kulturmiljø. Gjenbruk, som blir mer aktuelt for hver dag som går, handler også om de eksisterende rommene og strukturene vi har i byene som kanskje er litt glemt eller mislikt, og hvordan vi kan gjøre disse attraktive igjen. Og det handler selvfølgelig også om de stedene som er åpenbart vakre, men kanskje litt slitne. Bildet er fra den gamle sukkerfabrikken i Stege, Møn, i Danmark. Store, tomme bygninger med de mest fantastiske romligheter, lys og fargebruk. Rom med så mye potensiale, som bare står der og venter.
